Offshore Norge – Klima og miljørapport 2023

Formålet med forvaltningsplanene "er å legge til rette for verdiskaping gjennom bærekraftig bruk av ressurser og økosystemtjenester og samtidig opprettholde økosystemenes struktur, virkemåte, produktivitet og naturmangfold."

Petroleumsnæringen har hele tiden støttet denne tilnærmingen, og ønsker å bidra til at grunnlaget for forvaltningen blir så godt som mulig. Den helhetlige forvaltningen må etter vår mening baseres på følgende:

• Verdiskaping gjennom bærekraftig bruk som viktig element
• Likebehandling av næringer i havområdene
• Praktisering av føre-var prinsippet i henhold til Naturmangfoldloven
• Involvering av interessegrupper

Det er i dag hovedsakelig tre store havnæringer i Norge som vurderes i forvaltningsplanene. Dette er fiskeri, skipsfart og petroleumsvirksomhet. I tillegg kommer nye til slik som havvind, CCS, mineralutvinning og havbruk (utenfor 12 nm).

Stortingsmeldingen bekrefter at det i dag er balanse mellom bærekraftig bruk og vern. Miljøtilstanden i de norske havområdene er i mange henseende god, men påvirkes i økende grad av klimaendringer, som har en tydelig påvirkning på tilstanden i økosystemene både i Nordsjøen og i nordlige Barentshavet. Påvirkning av utslipp fra petroleumsvirksomhet ved normal drift er ubetydelige, det er fiskeri som er den sektoren som har størst påvirkning. Samtidig er fiskebestandene i all hovedsak bærekraftig forvaltet, slik at det er en god balanse mellom bærekraftig bruk og vern i dag.

Neste revisjonssyklus av forvaltningsplanene er i gang, og informasjon om oppdatering av det faglige grunnlaget kan finnes på Havforum. Det faglige grunnlaget ble overlevert til klima- og miljøvernministeren 16.mai 2023. Grunnlaget består av en hovedrapport, og det er i tillegg utarbeidet flere underlagsrapporter, blant annet:

• Særlig verdifulle og sårbare områder (SVO) i norske havområder – miljøverdi
• Miljøverdienes sårbarhet i norske havområder
• Status for miljøet i norske havområder

Involvering av interessegrupper er en viktig del av økosystembasert forvaltning. I denne oppdateringsrunden er det lagt opp til betydelig mindre aktiviteter knyttet til dette enn i arbeidet med dagens gjeldende forvaltningsplan. Petroleumsvirksomheten har gjennom mange år vært en viktig bidragsyter for å bygge kunnskap om miljøverdier og potensielle miljøskadelige effekter av aktivitet fra virksomheten på norsk sokkel. Det er viktig at denne kunnskapen også blir en del av faggrunnlaget og brukes inn i forvaltningen.

Offshore Norge arbeider aktivt sammen med våre medlemmer for å synliggjøre denne kunnskapen, og deltar med innspill. I denne oppdateringssyklusen har vi deltatt på innspillsmøter og sendt skriftlig innspill på SVO-rapport om miljøverdier og høringssvar på faktafeil/mangler til faggrunnlaget.

Særlig verdifulle og sårbare områder er identifisert gjennom forvaltningsplaner for havområdene. Det er i dag definert 7 SVO-områder i Barentshavet-Lofoten, 12 i Norskehavet og 11 i Nordsjøen. Innenfor havområdene er det enkelte delområder som utpeker seg som særlig verdifulle og sårbare i miljø- og ressurssammenheng. Dette er områder som ut fra naturfaglige vurderinger har vesentlig betydning for det biologiske mangfoldet og den biologiske produksjonen, og der mulige skadevirkninger kan få langvarige eller irreversible konsekvenser. Områdene er identifisert ut fra bestemte kriterier, der områdets viktighet for mangfold og produktivitet er de viktigste, og kriterier som unikhet, uberørthet, representativitet og vitenskapelig og pedagogisk verdi er utfyllende kriterier.

SVO-er gir ikke direkte virkninger i form av begrensninger for næringsaktivitet, men signaliserer viktigheten av å vise særlig aktsomhet i disse områdene.

Som en del av det faglige grunnlaget er det gjennomført en harmonisering av SVO-vurderinger på tvers av havområdene og en helhetlig gjennomgang av alle SVO-ene for blant annet å synliggjøre årsak til verdi og sårbarhet. I juni 2021 la Havforskningsinstituttet (HI) fram rapporten "Særlige verdifulle og sårbare områder (SVO) i norske havområder - Miljøverdi". Rapporten avgrenser, beskriver og begrunner områder med miljøverdier som møter kriteriene for særlig verdifulle områder. Disse områdene omtales som foreslåtte SVO-er. Sårbarhetsvurderingen ble lagt fram høsten 2022, og inneholder informasjon om miljøverdienes iboende sårbarhet for ulike påvirkninger i områdene. I arbeidet ble det tatt i bruk ny metodikk for sårbarhetsvurderinger. Faglig forum mener at det fortsatt er behov for videre arbeid med sårbarhet, og har derfor tatt utgangspunkt i miljøverdiene for det videre arbeidet med avgrensning av særlig verdifulle og sårbare områder. Offshore Norge mener at sårbarhet også er en del av definisjonen av SVO, og må hensyntas ved definering av områdene.

De foreslåtte SVO-områdene er en sammenslåing av flere tidligere definerte områder, justering av tidligere utbredelser i tillegg til introduksjon av nye områder. Antall SVO-er er mindre, men det samlede arealet betydelig større (ca. 60 prosent av norsk økonomisk sone). Offshore Norge mener at størrelsen på de foreslåtte områdene i seg selv vil gi en utfordring i forhold til en god forvalting over hele området da tilstedeværelse av naturressurser nødvendigvis vil variere innenfor en og samme store SVO. En kvalitativ vurdering av mange tema/momenter per område medfører at store områder blir definert som verdifulle, noe som kan svekke intensjonen med SVO-er som særlig verdifulle områder.

Tiltak for bevaring, bærekraftig bruk og kunnskap er sentrale komponenter i en helhetlig havforvaltning. Bevaring av områder kan gjøres gjennom marint vern og andre effektive arealbaserte bevaringstiltak, og er omtalt i St.Meld 29 (2020 – 2021) Heilskapleg nasjonal plan for bevaring av viktige område for marin natur. Marine verneområder kan opprettes med hjemmel i naturmangfoldloven. Denne loven har begrenset virkeområde på sokkelen, og regelen for opprettelse av marine verneområder gjelder ikke utenfor 12 nm. Det kan fastsettes arealbaserte tiltak basert på sektorlovgivning, og dette er gjort blant annet innenfor fiskeriforvaltning der flere korallrevområder er beskyttet mot skade fra fiskerivirksomhet.

Det er også en rekke internasjonale konvensjoner og avtaler om naturmangfold som Norge har signert, og også vært en aktiv bidragsyter til å få på plass. FN’s biomangfoldkonvensjonen ble vedtatt i 1992, og i desember 2022 ble det vedtatt en revidert naturavtale i Montreal, «Kunming-Montreal Global Biodiversity Framework». Den nye avtalen inneholder blant annet konkrete mål om vern, restaurering og finansiering, og slår fast at 30 prosent av all natur (land og hav) skal vernes innen 2030.

Regjeringen har startet arbeidet med oppfølging av det nye globale rammeverket, og en del av dette arbeidet vil være å få på plass en ny havmiljølov slik at også områder utenfor 12 nm kan vernes.

Kunnskap om sårbare miljøressurser som kan påvirkes av petroleumsindustriens aktiviteter er viktig, og det brukes store ressurser på kartlegging, miljøovervåking, effektstudier og risikoanalyser i alle faser av petroleumsvirksomhet.

Det er viktig med kunnskap om den faktiske sårbarheten til miljøverdiene for å gjøre gode vurderinger av eventuelle operasjonelle begrensninger som pålegges næringsaktiviteter. Både myndigheter og tiltakshaver kan bedre unngå kostbare begrensinger av aktiviteter i perioder hvor de sårbare ressursene ikke er til stede og/eller for aktiviteter som ikke påvirker den aktuelle ressursen. Offshore Norge har tidligere kommentert at sårbarhetsvurderingene i det faglige grunnlaget for forvaltningsplaner ikke har vært tilstrekkelig presise. Før man eventuelt gjør store endringer av de eksisterende SVOene med tilhørende operasjonelle begrensninger, må det tydelig komme frem hva den verdsatte delen av økosystemet faktisk er sårbar overfor.

Naturmangfoldloven med underlagsdokumenter (blant annet Ot.prp. Nr. 52 2008-2009) er klar på at føre-var prinsippet bare skal benyttes der det foreligger en risiko for at det kan oppstå en “alvorlig eller irreversibel” skade på naturmangfoldet. Det fremgår tydelig i naturmangfoldloven og underliggende materiale at føre-var-tilnærming skal brukes på et beslutningsnivå. Føre-var skal ikke brukes for sikkerhets skyld eller ved generell eller hypotetisk usikkerhet. Prinsippet skal sikre at det tas høyde for usikkerhetene i et faglig, faktabasert og vitenskapelig underbygget beslutningsunderlag. Det er ikke hensiktsmessig at føre-var-prinsippet trekkes inn i det vitenskapelige underlaget og presenteres for beslutningstakere som et forstørret skadepotensiale, utvidelse av utfallsrommet eller en angitt økt usikkerhet. Vitenskapens og de vitenskapelige institusjoners rolle er å frambringe den beste faglige forståelse og de riktigst mulige estimater der en også synliggjør det faktiske utfallsrommet og den usikkerheten som materialet tilsier.

Føre-var-prinsippet innebærer ikke at risikoen skal være null. Innen forvaltningsområder der føre-var-prinsippet er godt innarbeidet i beslutningsprosessene er beslutninger også basert på en aksept for risiko, og føre-var sees i sammenheng med vurderinger av kost-nytte.

Historiske data fra norsk sokkel viser at det i løpet av 50 års olje- og gassvirksomhet ikke har inntruffet noen utilsiktede utslipp som har medført skade av betydning på miljøet, verken fra offshorevirksomheten, fra tilknyttet transport eller fra tilhørende landanlegg. Det betyr ikke at næringen hevder at en alvorlig hendelse ikke kan skje fra virksomheten. Det har derfor vært en prioritert oppgave for petroleumsnæringen å bidra til å øke kunnskapen om faktiske skadepotensialer og å utvikle metoder for å formidle dette på en måte som gir et fullt bilde av utfallsrom og usikkerheter.

Det handler både om kunnskap om når miljøressursene er mest sårbare, når de er til stede og hvilke aktiviteter som medfører høyest miljørisiko. Eksempler på slike aktiviteter er kartlegging og overvåking av sjøfugl (SEAPOP og SEATRACK), forskning på effekter på fisk og andre ressurser i vannmassene (blant annet PROOFNY og SYMBIOSES) og forskning og utvikling av modeller for å predikere tilstedeværelse av sjøfugl og sjøpattedyr (for eksempel MARAMBS).

Næringen har brukt betydelige ressurser for å forstå hvilke utslipp som kan føre til effekter, slik at de mest effektive tiltakene kan iverksettes. Denne innsatsen omfatter kartlegging og overvåkning av miljøet for å vurdere tilstanden, utvikling av bedre metoder innen miljøovervåking, og forskning. Tiltak omfatter både forebyggende tiltak og konsekvensreduserende tiltak som utskiftning (såkalt substitusjon) av kjemikalier (se kapittel 4.4) og oljevernberedskap.

En viktig del av dette arbeidet er den årlige omfattende overvåkingen av miljøet på sokkelen. Målet med overvåkingen er å dokumentere miljøtilstand og utvikling, både som følge av menneskeskapt påvirkning og naturlige variasjoner. Det pågår i tillegg en betydelig forskningsaktivitet i regi av enkeltselskaper. Dette omfatter både utvikling av overvåkningsmetodikk og bedre forståelse av påvirkning på det marine miljø fra petroleumsnæringens utslipp.

Statens forurensningstilsyn (SFT, nå Miljødirektoratet) krevde allerede i 1973 at operatørene utarbeidet årlige miljørapporter, og miljøovervåkingen på norsk sokkel har derfor pågått i nærmere 50 år. SFTs første retningslinje for miljøovervåkingen trådte i kraft i 1990 (90:01). I dag blir overvåkingen gjennomført i henhold til Miljødirektoratets veileder M-300. Omfanget av overvåkingen skal relateres til petroleumsaktiviteten til havs i de enkelte regionene og overvåkingsprogrammet planlegges av operatørene. Miljøovervåkingen utføres av uavhengige konsulenter etter retningslinjer og krav fra miljømyndighetene. Omfang, benyttede metoder og resultater blir gjennomgått og kvalitetssikret av en ekspertgruppe på vegne av Miljødirektoratet.

Overvåkingen omfatter undersøkelser i vannsøylen, av bunnsedimenter og bunnlevende dyr. I tillegg gjennomføres visuell kartlegging av sjøbunnen i områder med forekomster av antatt spesielt sårbare dyregrupper, som koraller og svamp. En del av dataene fra miljøovervåkingen, som ikke er konfidensielle eller har konkurransemessig betydning, blir delt og lagt inn i Mareano. Mareano er et tverrfaglig program for kartlegging av havbunnen i norske havområder, ledet av Miljødirektoratet, hvor Havforskningsinstituttet, Norges geologiske undesøkelse (NGU) og Kartverket står for den daglige faglige driften.