Offshore Norge – Klima og miljørapport 2025

Sjøfuglbestandene i Norge har gjennom mange år vist nedadgående trender, og 32 av 54 arter er på den norske rødlista, og 16 av disse regnes som truet eller nær truet. De norske sjøfuglbestandene utgjør hele 20–25 prosent av all sjøfugl som hekker i Europa, og Norge har derfor et betydelig nasjonalt og internasjonalt forvaltningsansvar. 

SEAPOP (avledet av den engelske termen for sjøfuglbestander – seabird populations) ble startet i 2005 og er et helhetlig og langsiktig overvåkings- og kartleggingsprogram for norske sjøfugler. Programmet fremskaffer og vedlikeholder grunnleggende kunnskap om sjøfugl som bidrar til en bedre forvaltning av disse marine miljøene. Innhenting av data for å kunne modellere effekter av menneskelig påvirkning og skille det fra det som skyldes naturlig variasjon har spesielt fokus.

Arbeidet i SEAPOP organiseres og utføres av personell fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Norsk Polarinstitutt (NP). Programmet er så langt finansiert av fagetatene, Klima- og miljødepartementet (KLD), Energidepartementet (ED) og Offshore Norge som også deltar i styringsgruppen.

SEAPOP gjennomfører detaljert kartlegging av utbredelsen av hekkende, rastende og overvintrede sjøfugl langs hele den norske kystlinjen og på Svalbard, og det er etablert en rekke nøkkellokaliteter som overvåkes.

SEATRACK er et kartleggingsprogram avledet av SEAPOP som ble startet i 2014. Hensikten med prosjektet er å øke kunnskapen om utbredelse av sjøfugl i Nord- Atlanteren utenom hekkesesongen. Mange arter migrerer langt av gårde i vintersesongen og bruker store områder for næringssøk.

I prosjektet benyttes lysloggere eller GPS som festes på fuglene når de er i hekkekolonien om sommeren. Når de vender tilbake til hekkekolonien etterfølgende år samles loggerne inn, og data analyseres. Prosjektet er et stort samarbeidsprosjekt hvor 14 land i Nord-Atlanteren deltar.

Prosjektet er nå inne i sin tredje fase (2023-2026). De to foregående fasene har vært finansiert av deltakende forskningsinstitusjoner, Klima- og miljødepartementet, Kystverket og industrien (Offshore Norge og 6-8 operatører). I fase 3 bidrar også havvindaktører med industrifinansiering, sammen med myndigheter, Forskningsrådet og Offshore Norge. Prosjektet ønsker også en 4. fase (2027-30) hvor planer som vil danne grunnlag for finansiering og i igangsetting er under utarbeidelse.

Resultatene fra programmene og kartprodukt brukes aktivt inn i næringenes arbeid med for eksempel konsekvensutredninger og miljørisikoanalyser, samt underlag for strategiske konsekvensutredninger og i arbeid med havvind.

Risikoanalyser er et viktig steg i selskapenes sikkerhetsarbeid, og miljørisikoanalysene bidrar til å identifisere hvilke aktiviteter, tid på året, og hvilke miljøkomponenter som bidrar til høyest risiko for en letebrønn eller et produserende felt. Resultatene gir grunnlag for vurdering av de mest effektive tiltakene for å forebygge mulige konsekvenser. Dette kan være både forebyggende tiltak som forhindrer akutte utslipp og konsekvensreduserende tiltak som oljevernberedskap.

ERA Acute er den anbefalte metoden for miljørisikoanalyser for aktiviteter på norsk sokkel. Metoden kan også benyttes internasjonalt og håndterer ulike detaljeringsnivå basert på tilgjengelige data. Analysene er trinnvis oppbygd, og det er utarbeidet veiledninger for beste praksis slik at analysene benytter beste tilgjengelige inngangsdata og utføres på en sammenlignbar måte.

Det er utarbeidet en egen programvare for ERA Acute som Offshore Norge forvalter på vegne av operatørene. Det gjennomføres kontinuerlig forbedringer i programvaren.

Det pågår en kontinuerlig forbedring av modell og datagrunnlag, og følgende initiativer kan nevnes:

• Årlig kvalitetssikring av modeller og verktøy som anvendes i industriens analyser av miljørisiko og behov for beredskap mot akutt forurensning. Arbeidet gjennomføres av sentrale utførende institusjoner, og omfatter også oppdatering av meteorologiske og oseanografiske driverdata. I 2024 har arbeidet også omfattet verifikasjon av endringer i oljedriftsmodellen (OSCAR 15.2 som ble besluttet tatt i bruk i februar 2025). Det er videre sett på hvordan dette påvirker beregninger som ligger til grunn både for analyse av miljørisiko og som gir grunnlag for planlegging av beredskap i kyst- og strandsone.
• Utviklingsprosjekt for sjøfugl med målsetning om en forbedret beregning av konsekvensene av akutt oljeforurensning på arter og bestander av sjøfugl i nedgang. Arbeidet skjer i samarbeid med NINA.
• Arbeid med å forbedre toksisitetskurver for tidlige livsstadier av fiskeressurser og datasett over gyteområder. Prosjektet omfatter revisjon av tapsberegningen for egg og larver ved bruk av ny kunnskap om følsomme arter og metoder, samt diskusjon og revisjon av inndelingen i gytebestander. Prosjektet gjennomføres i samarbeid med Havforskningsinstituttet. Det er satt i gang et arbeid med å kartlegge mulige forbedringspunkt i ERA Acute metodikken for konsekvensberegninger for kyst- og strandsone.

Nullutslippsarbeidet på sokkelen er forankret i en risikobasert tilnærming, kjent under betegnelsen RBA – Risk Based Approach fra OSPAR. Risikovurderinger blir brukt for å kunne sette inn tiltak der det er mest miljøeffektivt og samtidig gir en fornuftig balanse mellom kost og nytte. Nullutslippsarbeidet har medført en betydelig reduksjon av olje og kjemikalier sluppet ut til sjø. Mengde olje til sjø er redusert ved reinjeksjon på mange felt og det er investert betydelige beløp i rensing av vann før utslipp. For kjemikalier er de mest miljøfarlige tilsatte kjemikaliene redusert med over 99 prosent, et resultat som ble oppnådd allerede før 2010. Operatørene jobber kontinuerlig med vurdering av og utfasing av miljøfarlige kjemikalier, og rapporterer sine vurderinger til Miljødirektoratet i sine utslippsrapporter. Utslippene av kjemikalier i fargekategoriene røde og svarte utgjør vanligvis mindre enn 1 prosent av utslippene.

Potensiell miljørisiko knyttet til utslipp av produsert vann vurderes for det enkelte felt gjennom analyser og modellberegninger og uttrykkes som EIF (Environmental Impact Factor). Olje i produsert vann utgjør en svært liten andel av risikobildet forbundet med utslippet, mens tilsatte kjemikalier og naturlige komponenter fra berggrunnen kan gi større bidrag. EIF faktoren er knyttet til et spesifikt utslipp og formålet er å vurdere hvilke komponenter i produsert vann som bidrar til risiko og derved gi grunnlag for substitusjon av kjemikalier som inneholder disse komponentene.

Tobis eller havsil er regnet som en nøkkelart i økosystemet i Nordsjøen. Det er behov for ytterligere kunnskap om tobis for å forbedre vurdering av miljørisiko ved ulike typer utslipp. KnowSandeel er et samarbeid mellom petroleumsindustrien og Havforskningsinstituttet, ment til å forbedre kunnskap knyttet til tobisen sin sårbarhet for menneskelige aktiviteter. Prosjektet ble avsluttet i 2023, og det er etablert robuste metoder for å produsere egg og tobislarver fra villfanget gyteklar tobis. Dette har gjort det mulig å kartlegge og dokumentere egg og larveutviklingen hos tobis, og det er dermed mulig å undersøke sårbarheten av oljeeksponering for de ulike livsstadier. I tillegg kan man studere naturlig adferd til tobislarvene, og hvor sensitiv adferden er for miljøendringer. I KnowSandeel 1.0 har man eksponert tobisegg for olje, og på tross av at oljedråper har festet seg til den klebrige overflaten på tobiseggene, så påvirkes den naturlige larveutviklingen i mindre grad av dette enn hos andre fiskearter. Petroleumsindustrien og Havforskningsinstituttet har videreført arbeidet med å øke kunnskapen om tobis i KnowSandeel 2.0. Hovedmålet er å integrere kunnskap om tobislarvens sårbarhet for oljeeksponering og tobislarvedrift, for implementering i risikovurderingsmodeller som Symbioses. Dette vil kunne gi mer presis informasjon om hvor og når særlig aktsomhet må utvises i forbindelse med aktivitet i tobisområder.

Metan er hovedbestanddelen i naturgass og er en kraftig klimagass. Metan har en relativt kort levetid i atmosfæren. I et 20-års perspektiv er klimaeffekten av metan imidlertid mer enn 80 ganger så stor som klimaeffekten av CO₂. Petroleumsbransjen har stort fokus på å minimere utslipp av naturgass – både av sikkerhetshensyn og av hensyn til klimaeffekten ved utslipp av metan til atmosfæren.

For å oppdage metanutslipp fra produksjon, prosessering og transport av olje og gass, så finnes det en rekke ulike tekniske løsninger. På oppdrag fra Offshore Norge har Carbon Limits utarbeidet rapporten “Overview of methane detection and quantification technologies for offshore applications”. Rapporten viser at satellitter kan brukes til å oppdage store utslippskilder over land. For å oppdage og kvantifisere utslipp fra enkeltkilder, så må man bruke instrumenter hvor man kan komme helt inntil kilden. For å oppdage og kvantifisere lekkasjer av metan under vann er det begrenset med tekniske løsninger. Carbon Limits har på vegne av Offshore Norge gjennomført studien "Overview of subsea methane emissions detection and quantification technologies" for å belyse dette.

Havet er i endring, energisektoren er i en gjennomgripende omstilling og nye havnæringer kommer til. Kunnskapsbygging blir derfor enda viktigere enn før. På bakgrunn av dette er det gjennomført en omfattende gjennomgang av forskningsporteføljen blant Offshore Norges medlemmer for ytre miljø, med særlig fokus på kunnskapsbehov identifisert i forvaltningsplanen. Dette er brukt som grunnlag for hovedprioriteringer for videre kunnskapsinnhenting:

• Kartlegging og modellering av sårbar bunnfauna, inkludert teknologiutvikling
• Lydpåvirkning på atferd til marine pattedyr, inkludert teknologi for sanntidsovervåking for mer kunnskap om tilstedeværelse
• Videre forskning på tilstedeværelse og påvirkningsstudier på sjøfugl
• Metodeutvikling for toksikologisk testing av kronisk effekter, istedenfor akutte, for organismer i havet
• Lokal tilstedeværelse av ulike fiskearter, knyttet til seismiske undersøkelser og leteboring.
• Fortsette innsats for deling av data
• Modellering og eksperimenter for å vurdere konsekvenser av utslipp av CO₂ til vannkolonnen, eksempelvis fra brønnutblåsning eller brudd i rørledning

I tillegg ser NOFO, Norsk Oljevernforening for Operatørselskap, på flere utviklingsprosjekter. Felles for mange av disse prosjektene er at de har som mål enten å optimalisere eksisterende systemer, eller ta i bruk ny teknologi som er tilstrekkelig moden for bruk innen oljevernberedskap. Eksempelvis ses det på muligheten for å bruke kunstig intelligens for automatisk deteksjon av olje, tilstedeværelse av sjøfugl, sjøpattedyr samt større ansamling av søppel. NOFO er en sentral ressurs for oppdatert kunnskap om oljevernberedskap.