Offshore Norge – Klima og miljørapport 2025

I april 2024 la regjeringen frem stortingsmelding om «Helhetlige forvaltningsplaner for de norske havområdene. Barentshavet, områdene utenfor Lofoten, Norskehavet, Nordsjøen og Skagerrak», videre referert til som Meld. St. 21 (2023-2024). Stortingsmeldingen er tydelig på at hensikten med forvaltningsplanen er å legge til rette for verdiskaping gjennom bærekraftig bruk av havområdenes ressurser og økosystemtjenester og samtidig opprettholde økosystemenes struktur, virkemåte, produktivitet og naturmangfold. Det er i dag hovedsakelig tre store havnæringer i Norge som vurderes i forvaltningsplanene. Det er fiskeri, skipsfart og petroleumsvirksomhet. I tillegg kommer nye næringer til slik som havvind, CCS, mineralutvinning og havbruk (utenfor 12 nm).

Forvaltningsplanene er et godt og demokratisk virkemiddel. Offshore Norges medlemmer har vært, og vil også i framtiden være, en aktiv bidragsyter til å bygge kunnskap om havområdene på norsk sokkel, og om påvirkningen ulik næringsaktivitet kan ha på naturressurser i havet. Petroleumsvirksomheten har gjennom mange år vært en viktig bidragsyter til å bygge kunnskap om miljøverdier og miljøeffekter av aktivitet fra virksomheten på norsk sokkel. Det er viktig at denne kunnskapen også blir en del av faggrunnlaget og brukes i forvaltningen av havområdene.

Offshore Norge arbeider aktivt sammen med våre medlemmer for å gi innspill og synliggjøre denne kunnskapen. I denne oppdateringssyklusen har Offshore Norge deltatt på innspillsmøter og sendt skriftlig innspill på SVO-rapport om miljøverdier, høringssvar på faktafeil/mangler til faggrunnlaget, høringssvar til det endelige faggrunnlaget og høringssvar til stortingsmeldingen om forvaltningsplaner for de norske havområdene (2023-2024). Neste revisjonssyklus av forvaltningsplanene er i gang, og informasjon om oppdatering av det faglige grunnlaget kan finnes på Havforum.

Involvering av interessegrupper er en viktig del av økosystembasert forvaltning. I prosessen frem til ferdig faggrunnlag for forvaltningsplanen har involveringen av næringene vært betydelig svakere enn ved tidligere oppdateringer av det faglige grunnlaget. Stortingsmeldingen som kom april 2024 legger nå opp til at det utarbeides en konkret plan for involvering av berørte interessegrupper i arbeidet med det faglige grunnlaget for neste forvaltningsplanmelding. Offshore Norge har gitt høringssvar på en ny plan for involvering.

Det er viktig at forvaltningsplanen forblir det overordnede styringsverktøyet for norske havområder sammen med relevante sektorregelverk.

Særlig verdifulle og sårbare områder (SVO) er identifisert gjennom forvaltningsplaner for havområdene. Dette er områder som ut fra naturfaglige vurderinger har vesentlig betydning for det biologiske mangfoldet og den biologiske produksjonen, og der mulige skadevirkninger kan få langvarige eller irreversible konsekvenser. Områdene er identifisert ut fra EBSA-kriteriene (Ecologically or Biologically Significant Marine Areas), en internasjonalt anerkjent metodikk for identifisering av miljøverdier i havet.

SVO-er gir ikke direkte virkninger i form av begrensninger for næringsaktivitet, men signaliserer viktigheten av å vise særlig aktsomhet i disse områdene. Slik aktsomhet ivaretas gjennom forvaltningstiltak, for eksempel gjennom områdespesifikke rammer for petroleumsvirksomhet. Dette kan inkludere restriksjoner som boretidsbegrensing, miljøkartlegging, tiltak for å begrense risikoen for akutte utslipp eller langsiktige miljøskader, og krav til overvåkning og miljøvurderinger for å følge opp virkningene av petroleumsaktiviteten. Det brukes store ressurser på kartlegging, miljøovervåking, effektstudier og risikoanalyser i alle faser av petroleumsvirksomheten, slik at det kan gjøres gode vurderinger av eventuelle operasjonelle begrensinger eller avbøtende tiltak.

I Meld. St 21 (2023-2024) er det 19 SVO-områder, som er en sammenslåing av flere tidligere definerte områder, justering av tidligere utbredelser i tillegg til introduksjon av nye områder. Antall SVO-er er mindre, men det samlede arealet betydelig større (ca. 60 prosent av norsk økonomisk sone). Derfor er det viktig med kunnskap om sårbarheten og miljøverdienes fordeling i tid og rom for å gjøre gode vurderinger av eventuelle operasjonelle begrensninger som pålegges næringsaktiviteter. Både myndigheter og tiltakshavere kan unngå kostbare begrensinger av aktiviteter når de sårbare ressursene ikke er til stede, eller for aktiviteter som ikke påvirker den aktuelle ressursen. Meldingen peker på at områdespesifikke rammer for aktivitet ikke må være sammenfallende med SVO-avgrensning, og at forvaltningstiltak skal være basert på best tilgjengelig kunnskap om miljøverdienes fordeling i tid og rom.

Tiltak for bevaring, bærekraftig bruk og kunnskap er sentrale komponenter i en helhetlig havforvaltning. Bevaring av områder kan gjøres gjennom marint vern og andre effektive arealbaserte bevaringstiltak, og er omtalt i Meld. St. 29 (2020 – 2021) Heilskapleg nasjonal plan for bevaring av viktige område for marin natur. Marine verneområder kan opprettes med hjemmel i naturmangfoldloven. Denne loven har begrenset virkeområde på sokkelen, og regelen for opprettelse av marine verneområder gjelder ikke utenfor 12 nm. Det kan fastsettes arealbaserte tiltak basert på sektorlovgivning, og dette er gjort blant annet innenfor fiskeriforvaltning der flere korallrevområder er beskyttet mot skade fra fiskerivirksomhet.

Det er også en rekke internasjonale konvensjoner og avtaler om naturmangfold som Norge har signert, og også vært en aktiv bidragsyter til å få på plass. FN’s biomangfoldkonvensjon ble vedtatt i 1992, og i desember 2022 ble det vedtatt en revidert naturavtale i Montreal, «Kunming-Montreal Global Biodiversity Framework». Den nye avtalen inneholder blant annet konkrete mål om vern, restaurering og finansiering, og slår fast at 30 prosent av all natur (land og hav) skal bevares innen 2030. Målet om bevaring kan nås gjennom to hovedkriterier: 1) Vern og 2) Andre effektive arealbaserte bevaringstiltak (OECM).

Regjeringen la frem en stortingsmelding med Norges nye handlingsplan for naturmangfold høsten 2024. Denne planen beskriver hvordan Norge skal følge opp naturavtalen og oppgir mål om å bevare 30 prosent av Norges landareal. Regjeringen meldte imidlertid at et mål for havområdene først er klart når prosessen med å beregne hvilke områder som allerede kan regnes som bevart er fullført. Sommeren 2024 sendte Miljødirektoratet et nytt lovforslag på høring som skal gi hjemmel for vern av marin natur utenfor territorialfarvannet. Offshore Norge sendte inn sitt høringssvar med vekt på tidlig involvering av interessenter, solid kunnskapsgrunnlag for å vurdere områder for vern og at verneprosesser blir en integrert del av forvaltningsplanarbeidet. Lovforslaget behandles i Stortinget våren 2025.

Historiske data fra norsk sokkel viser at det i løpet av 50 års olje- og gassvirksomhet ikke har inntruffet noen utilsiktede utslipp som har medført skade av betydning på miljøet, verken fra offshorevirksomheten, fra tilknyttet transport eller fra tilhørende landanlegg. Det betyr ikke at næringen hevder at en alvorlig hendelse ikke kan skje fra virksomheten.

Næringen har brukt betydelige ressurser for å forstå hvilke utslipp som kan føre til effekter, slik at de mest effektive tiltakene kan iverksettes. Denne innsatsen omfatter kartlegging og overvåkning av miljøet for å vurdere tilstanden, utvikling av bedre metoder innen miljøovervåking, og forskning. Tiltak omfatter både forebyggende tiltak og konsekvensreduserende tiltak som substitusjon av kjemikalier (se kapittel 9.3) og oljevernberedskap.

En viktig del av dette arbeidet er den årlige omfattende overvåkingen av miljøet på sokkelen. Miljøovervåkingen på norsk sokkel har pågått i nærmere 50 år. Målet med overvåkingen er å dokumentere miljøtilstand og utvikling, både som følge av menneskeskapt påvirkning og naturlige variasjoner. Det pågår i tillegg en betydelig forskningsaktivitet i regi av enkeltselskaper. Dette omfatter både utvikling av overvåkningsmetodikk og bedre forståelse av påvirkning på det marine miljø fra petroleumsnæringens utslipp.

I dag blir overvåkingen gjennomført i henhold til Aktivitetsforskriften §§ 52 – 56 og Miljødirektoratets veileder M-300. Omfanget av overvåkingen skal relateres til petroleumsaktiviteten til havs i de enkelte regionene og være tilpasset risikoen for forurensing. Operatørene samarbeider om planlegging og styring av overvåkingsprogrammene. Samarbeidet muliggjør en mer effektiv og helhetlig tilnærming til miljøbeskyttelse, samtidig som det fremmer bruk av de beste tilgjengelige teknikkene (BAT). Miljøovervåkingen utføres av uavhengige konsulenter etter retningslinjer og krav fra miljømyndighetene. Omfang, benyttede metoder og resultater blir gjennomgått og kvalitetssikret av en ekspertgruppe på vegne av Miljødirektoratet.

Overvåkingen omfatter undersøkelser i vannsøylen, av bunnsedimenter og bunnlevende dyr. I tillegg gjennomføres visuell kartlegging av sjøbunnen i områder med forekomster av antatt spesielt sårbare arter, som koraller og svamp. Dataene fra miljøovervåkingen blir delt med Mareano. Mareano er et tverrfaglig program for kartlegging av havbunnen i norske havområder, ledet av Miljødirektoratet, hvor Havforskningsinstituttet, Norges geologiske undesøkelse (NGU) og Kartverket står for den daglige faglige driften.

Våren 2025 ble det publisert en ny fagfellevurdert artikkel av Jonny et al, i Marine Environmental Research. Artikkelen ble finansiert av Offshore Norge, selskapenes budsjett for overvåkingsprogrammene og Miljødirektoratet. Den gir en omfattende gjennomgang av det norske overvåkingsprogrammet for miljøeffekter av petroleumsvirksomhet på norsk kontinentalsokkel gjennom de siste fem tiårene. Studien viser at forurensning fra oljeholdig borekaks tidligere hadde stor utbredelse, men at forbudet mot utslipp i 1993 har ført til betydelig bedring i sedimentkvalitet og makrofaunasamfunn. I dag er påvirkning fra borekaks hovedsakelig begrenset til områder innenfor 250–500 meter fra utslippspunktet. Overvåking av produsert vann har avdekket lokale effekter nær utslippspunktene, men ingen tydelige bevis for økologiske effekter på bestandsnivå. Artikkelen tar også for seg visuelle undersøkelser for kartlegging av sårbar bunnfauna og tiltak for å unngå skade.

Forfatterne anbefaler en mer integrert tilnærming til overvåking, inkludert bruk av nye teknologier og statistiske metoder, samt bedre kobling mellom sediment-, vann- og epifaunaovervåking for å møte fremtidige krav til økosystembasert forvaltning.