7. Avfall
Petroleumsindustrien er blant de største avfallsprodusentene i Norge. De primære avfallsfraksjonene offshore inkluderer boreavfall som borekaks og brukt borevæske, i tillegg til ulike flytende fraksjoner som vaskevann og drenasjevann. Industrien legger stor vekt på forsvarlig håndtering av avfallet. Operatørenes hovedmål er å generere minst mulig avfall samt å etablere systemer slik at mest mulig avfall gjenvinnes.
Offshore Norge har utarbeidet retningslinje 093 for avfallsstyring i offshorevirksomheten. Denne retningslinjen er planlagt revidert i 2024. Retningslinjene benyttes ved deklarering og videre håndtering av avfallet. Alt avfall blir sendt til land i henhold til industriens retningslinjer.
Generelt blir avfall inndelt i farlig og ikke-farlig avfall i henhold til gjeldende regelverk, og skal deklareres etter nasjonale forskrifter og internasjonale retningslinjer.
7.1 Ikke farlig avfall
Det ble i 2023 produsert 19 092 tonn ikke farlig avfall, en nedgang fra 2022 da volumet var 20 090 tonn. Figur 32 viser fordelingen av ikke-farlig avfall i ulike kategorier. Metaller er den største avfallsfraksjonen innen kildesortert avfall. Metaller fra næringen har høy grad av gjenvinning og blir sendt til land for omsmelting eller direkte gjenbruk.
Figur 32: Fordeling av ikke-farlig avfall i ulike kategorier fra offshorevirksomheten (tonn)
7.2 Farlig avfall
Figur 33 viser at det ble i 2023 levert i underkant av 310 000 tonn farlig avfall til behandling på land, mot 273 000 tonn i 2022. Omtrent 270 000 tonn av dette er borerelatert avfall som blir behandlet på land. Tankvask og oljeholdig avfall utgjør hver 11 000 tonn, totalt 22 000 tonn.
Den markerte økningen i mengde oljeholdig avfall fra 2009 og noen år fremover skyldes at mye av dette tidligere var blitt reinjisert. I perioden fram til 2009 ble det oppdaget problemer med lekkasjer fra injeksjonsbrønner på flere felt og injeksjonen ble stoppet i 2009-2010. Det oljeholdige avfallet ble i stedet sendt til land for behandling. Kakshåndteringen på disse installasjonene var innrettet for å slurrifisere for lettere å kunne injisere kaksen. Slurrifisering innebærer at kaks knuses og tilsettes vann. Det er ikke unormalt at kaksvolumet øker med en faktor på mellom 4 til 10 ved slurrifisering. Denne praksis fortsatte, og kaks ble sendt til land som slurry, som gjorde at mengden av boreavfall fra enkelte felt økte markant.
Injeksjon gir betydelige miljøgevinster og kan være kostnadseffektivt sammenlignet med sluttbehandling på land. Boring av nye injeksjonsbrønner har ført til at andelen injisert oljeholdig avfall igjen øker noe (se kapittel 4.1). På de installasjoner og felt der injeksjon ikke vil bli gjenopptatt, arbeides det med å redusere slurrifiseringen for å redusere avfallsmengdene.
Figur 33: Menge farlig avfall sendt til land fra offshorevirksomheten
7.3 Lavradioaktivt avfall
I bergartene under havbunnen finnes varierende mengder radium og andre radioaktive isotoper. Når olje og gass produseres, følger disse naturlig forekommende radioaktive stoffene med både oljen og gassen, men mest med vannet. Stoffene er ofte betegnet som lavradioaktiv avleiring (LRA).
Slam som renses ut i separatorer som skiller olje og vann, kan på enkelte felt ha målbar radioaktivitet i varierende grad. Konsentrasjonen av disse stoffene måles ved analyser av vann og slam utført av akkrediterte laboratorier. Avfallet inndeles og deklareres i tre kategorier; uten forhøyet konsentrasjoner, radioaktivitet under 10 Bq/g og høyere enn 10 Bq/g. Begge radioaktive kategorier behandles etter regelverk fastsatt av Statens strålevern. Avfallet med høyest aktivitet sendes til eget deponi i Gulen.
Figur 34 viser mengder (tonn) avfall levert til endelig disponering i de to kategoriene. Avfall med aktivitet under 10 Bq/kg varierer en del på grunn av vekslende mottakskapasitet.
Totalt ble det sendt i land 258 tonn lavradioaktivt avfall i 2023, en nedgang fra 2022 da mengden var 394 tonn.
Figur 34: Mengde avfall med naturlig forekommende radioaktivt materiale
7.4 Avvikling og sirkulær økonomi
Avvikling av offshore olje- og gassinstallasjoner i Norge vil øke fram mot 2030, samtidig som bransjen forventes å kutte klimautslippene med 50 %. Gjenbruk og sirkulær økonomi er sentrale tiltak for å oppnå klimamålene.
Avfall fra demontering av felter har høy grad av gjenvinning, og bidrar til en svært høy grad av sirkularitet for offshore-plattformer. Offshore installasjonene består i stor grad av metaller og gjenvinningen av metall ligger vanligvis i området 94-98 % basert på vekt. I tillegg er det økende innsats for å finne måter å gjenbruke utstyr i stedet for gjenvinning gjennom smelting, for eksempel direkte gjenbruk på andre offshore-plattformer eller ved å tilpasse dem for andre brukere og sektorer.
Utvikling av regel- og markedssystemer er avgjørende for å lykkes med en bærekraftig omstilling. Offshore Norge har derfor inngått et samarbeid med Universitetet i Bergen for å utrede de rettslige og økonomiske rammevilkårene for sirkulær økonomi knyttet til avvikling i petroleumsindustrien. Prosjektet skal utforske hindringer og insentiver i regelverket for gjenbruk og gjenvinning i Norge sammenlignet med Australia, Nederland og Storbritannia. På bakgrunn av en kartlegging av ulike praksiser skal prosjektet utrede eventuelle mulighetsrom for gjenbruk av installasjoner og samordning og flerbruk på marine areal i norsk kontekst. Resultatene vil bli formidlet i en kunnskapsrapport utarbeidet i samarbeid mellom Offshore Norge og UiB.