Offshore Norge – Klima og miljørapport 2024

I april 2024 la regjeringen frem stortingsmelding om «Helhetlige forvaltningsplaner for de norske havområdene. Barentshavet, områdene utenfor Lofoten, Norskehavet, Nordsjøen og Skagerrak», videre referert til som Meld. St. 21 (2023-2023). Stortingsmeldingen er tydelig på at hensikten med forvaltningsplanen er å legge til rette for verdiskaping gjennom bærekraftig bruk av havområdenes ressurser og økosystemtjenester og samtidig opprettholde økosystemenes struktur, virkemåte, produktivitet og naturmangfold. Det er i dag hovedsakelig tre store havnæringer i Norge som vurderes i forvaltningsplanene. Dette er fiskeri, skipsfart og petroleumsvirksomhet. I tillegg kommer nye til slik som havvind, CCS, mineralutvinning og havbruk (utenfor 12 nm).

Forvaltningsplanene er et godt og demokratisk virkemiddel og Offshore Norges medlemmer har vært, og vil også i framtiden være, en aktiv bidragsyter til å bygge kunnskap om havområdene på norsk sokkel, og den påvirkning ulik næringsaktivitet kan ha på naturressurser i havet. Petroleumsvirksomheten har gjennom mange år vært en viktig bidragsyter for å bygge kunnskap om miljøverdier og miljøeffekter av aktivitet fra virksomheten på norsk sokkel. Det er viktig at denne kunnskapen også blir en del av faggrunnlaget og brukes inn i forvaltningen.

Offshore Norge arbeider aktivt sammen med våre medlemmer for å synliggjøre denne kunnskapen, og deltar med innspill. I denne oppdateringssyklusen har vi deltatt på innspillsmøter og sendt skriftlig innspill på SVO-rapport om miljøverdier, høringssvar på faktafeil/mangler til faggrunnlaget, høringssvar til det endelige faggrunnlaget og høringssvar til stortingsmeldingen om forvaltningsplaner for de norske havområdene (2023-2024). Neste revisjonssyklus av forvaltningsplanene er i gang, og informasjon om oppdatering av det faglige grunnlaget kan finnes på Havforum.

Involvering av interessegrupper er en viktig del av økosystembasert forvaltning. I prosessen frem til ferdig faggrunnlag for forvaltningsplanen har involveringen av næringene vært betydelig svakere enn ved tidligere oppdateringer av det faglige grunnlaget. Stortingsmeldingen som kom april 2024 legger nå opp til at det utarbeides en konkret plan for involvering av berørte interessegrupper i arbeidet med det faglige grunnlaget for neste forvaltningsplanmelding.

Det er viktig at forvaltningsplanen forblir det overordnede styringsverktøyet for norske havområder sammen med relevante sektorregelverk.

Særlig verdifulle og sårbare områder (SVO) er identifisert gjennom forvaltningsplaner for havområdene. Dette er områder som ut fra naturfaglige vurderinger har vesentlig betydning for det biologiske mangfoldet og den biologiske produksjonen, og der mulige skadevirkninger kan få langvarige eller irreversible konsekvenser. Områdene er identifisert ut fra EBSA-kriteriene (Ecologically or Biologically Significant Marine Areas), en internasjonalt anerkjent metodikk for identifisering av miljøverdier i havet.

SVO-er gir ikke direkte virkninger i form av begrensninger for næringsaktivitet, men signaliserer viktigheten av å vise særlig aktsomhet i disse områdene. Slik aktsomhet ivaretas gjennom forvaltningstiltak, for eksempel gjennom områdespesifikke rammer for petroleumsvirksomhet. Dette kan inkludere restriksjoner som boretidsbegrensing, miljøkartlegging, tiltak for å begrense risikoen for akutte utslipp eller langsiktige miljøskader, og krav til overvåkning og miljøvurderinger for å følge opp virkningene av petroleumsaktiviteten. Hvilke forvaltningstiltak som er relevante, skal vurderes basert på miljøverdienes fordeling i tid og rom, og hvor og når de aktuelle miljøverdiene er sårbare for ulik aktivitet.

I Meld. St 21 (2023-2024) er det 19 SVO-områder, som er en sammenslåing av flere tidligere definerte områder, justering av tidligere utbredelser i tillegg til introduksjon av nye områder. Antall SVO-er er mindre, men det samlede arealet betydelig større (ca. 60 prosent av norsk økonomisk sone. Offshore Norge mener at når forvaltningsplanen definerer større SVO-arealer, understrekes behovet for konkrete aktsomhetsvurderinger og målrettede tiltak for å sikre relevante hensyn til ulike miljøverdier. Områdene har varierende grad av sårbarhet og utbredelse i tid og rom, og uten slike konkrete og sektorspesifikke vurderinger vil betydningen av SVO-begrepet utvannes. En kvalitativ vurdering av mange momenter per område medfører at store områder blir definert som verdifulle, noe som kan svekke intensjonen med SVO-er som særlig verdifulle områder. Meldingen får frem at områdespesifikke rammer for aktivitet ikke må være sammenfallende med SVO-avgrensning, og at forvaltningstiltak skal være basert på best tilgjengelig kunnskap om miljøverdienes fordeling i tid og rom. Offshore Norge mener at næringsaktivitet kun bør begrenses om det faktisk er sårbare miljøverdier der aktiviteten er planlagt, slik at en unngår reguleringer basert på miljøverdier som ikke er til stede i det aktuelle området.

Tiltak for bevaring, bærekraftig bruk og kunnskap er sentrale komponenter i en helhetlig havforvaltning. Bevaring av områder kan gjøres gjennom marint vern og andre effektive arealbaserte bevaringstiltak, og er omtalt i St.Meld 29 (2020 – 2021) Heilskapleg nasjonal plan for bevaring av viktige område for marin natur. Marine verneområder kan opprettes med hjemmel i naturmangfoldloven. Denne loven har begrenset virkeområde på sokkelen, og regelen for opprettelse av marine verneområder gjelder ikke utenfor 12 nm. Det kan fastsettes arealbaserte tiltak basert på sektorlovgivning, og dette er gjort blant annet innenfor fiskeriforvaltning der flere korallrevområder er beskyttet mot skade fra fiskerivirksomhet.

Det er også en rekke internasjonale konvensjoner og avtaler om naturmangfold som Norge har signert, og også vært en aktiv bidragsyter til å få på plass. FN’s biomangfoldkonvensjonen ble vedtatt i 1992, og i desember 2022 ble det vedtatt en revidert naturavtale i Montreal, «Kunming-Montreal Global Biodiversity Framework». Den nye avtalen inneholder blant annet konkrete mål om vern, restaurering og finansiering, og slår fast at 30 prosent av all natur (land og hav) skal vernes innen 2030.

Regjeringen har startet arbeidet med oppfølging av det nye globale rammeverket, og en del av dette arbeidet vil være å få på plass en ny havmiljølov slik at også områder utenfor 12 nm kan vernes.

Som pekt på av FNs Naturpanel opplever verden et dramatisk og akselererende tap av naturmangfold forårsaket av menneskelige aktiviteter. Naturen og klimaet er gjensidig avhengig av hverandre, og utfordringer knyttet til klima og natur må derfor løses sammen og samtidig. Denne balansen og evnen til å finne helhetlige løsninger blir viktig i årene som kommer.

Tap av natur og biologisk mangfold får stadig større fokus i den offentlige debatten, og det forventes langt større krav til dokumentering og rapportering på disse områdene framover, blant annet som følge av EUs bærekraftsrapportering (CSRD).

Arbeidet med klimarisiko har pågått i mange år, og er godt innarbeidet i bransjen. Naturrisiko har mange likheter med dette, og det er naturlig at man benytter samme tilnærming og begrepsbruk der det er mulig. Naturrisikoutvalget ble satt ned i 2022 og leverte sitt arbeid i februar 2024 NOU 2024:2 I samspill med naturen. Offshore Norge har gitt innspill til arbeidet.

Det har pågått olje- og gass aktivitet på norsk sokkel i mer enn 50 år, og det er gjennom denne perioden brukt betydelige ressurser på forskning- og utvikling for å kunne dokumenter eventuelle påvirkninger på natur og økosystemer. Dette arbeidet har vist at det er mulig å drive næringsaktivitet i havet med svært lav påvirkning på natur og miljø.

Samtidig ønsker aktørene på norsk sokkel å fortsatt være en pådriver for videre forbedring, og flere selskap har derfor satt ambisiøse mål knyttet til naturmangfold, biodiversitet eller naturpositivitet i sine selskapsmål.  

Kunnskap om sårbare miljøressurser som kan påvirkes av petroleumsindustriens aktiviteter er viktig, og det brukes store ressurser på kartlegging, miljøovervåking, effektstudier og risikoanalyser i alle faser av petroleumsvirksomhet.

Det er viktig med kunnskap om den faktiske sårbarheten til miljøverdiene for å gjøre gode vurderinger av eventuelle operasjonelle begrensninger som pålegges næringsaktiviteter. Både myndigheter og tiltakshaver kan bedre unngå kostbare begrensinger av aktiviteter i perioder hvor de sårbare ressursene ikke er til stede og/eller for aktiviteter som ikke påvirker den aktuelle ressursen. Offshore Norge har tidligere kommentert at sårbarhetsvurderingene i det faglige grunnlaget for forvaltningsplaner ikke har vært tilstrekkelig presise. Før man gjør store endringer av de eksisterende SVOene med tilhørende operasjonelle begrensninger, må det tydelig komme frem hva den verdsatte delen av økosystemet faktisk er sårbar overfor.

Naturmangfoldloven med underlagsdokumenter (blant annet Ot.prp. Nr. 52 2008-2009) er klar på at føre-var prinsippet bare skal benyttes der det foreligger en risiko for at det kan oppstå en “alvorlig eller irreversibel” skade på naturmangfoldet. Det fremgår tydelig i naturmangfoldloven og underliggende materiale at føre-var-tilnærming skal brukes på et beslutningsnivå. Føre-var skal ikke brukes for sikkerhets skyld eller ved generell eller hypotetisk usikkerhet. Prinsippet skal sikre at det tas høyde for usikkerhetene i et faglig, faktabasert og vitenskapelig underbygget beslutningsunderlag. Det er ikke hensiktsmessig at føre-var-prinsippet trekkes inn i det vitenskapelige underlaget og presenteres for beslutningstakere som et forstørret skadepotensiale, utvidelse av utfallsrommet eller en angitt økt usikkerhet. Vitenskapens og de vitenskapelige institusjoners rolle er å frambringe den beste faglige forståelse og de riktigst mulige estimater der en også synliggjør det faktiske utfallsrommet og den usikkerheten som materialet tilsier.

Føre-var-prinsippet innebærer ikke at risikoen skal være null. Innen forvaltningsområder der føre-var-prinsippet er godt innarbeidet i beslutningsprosessene er beslutninger også basert på en aksept for risiko, og føre-var sees i sammenheng med vurderinger av kost-nytte.

Historiske data fra norsk sokkel viser at det i løpet av 50 års olje- og gassvirksomhet ikke har inntruffet noen utilsiktede utslipp som har medført skade av betydning på miljøet, verken fra offshorevirksomheten, fra tilknyttet transport eller fra tilhørende landanlegg. Det betyr ikke at næringen hevder at en alvorlig hendelse ikke kan skje fra virksomheten. Det har derfor vært en prioritert oppgave for petroleumsnæringen å bidra til å øke kunnskapen om faktisk skadepotensiale og å utvikle metoder for å formidle dette på en måte som gir et fullt bilde av utfallsrom og usikkerheter.

Det handler både om kunnskap om når miljøressursene er mest sårbare, når de er til stede og hvilke aktiviteter som medfører høyest miljørisiko. Eksempler på slike aktiviteter er kartlegging og overvåking av sjøfugl (SEAPOP og SEATRACK), forskning på effekter på fisk og andre ressurser i vannmassene (blant annet PROOFNY og SYMBIOSES) og forskning og utvikling av modeller for å predikere tilstedeværelse av sjøfugl og sjøpattedyr (for eksempel MARAMBS).

Næringen har brukt betydelige ressurser for å forstå hvilke utslipp som kan føre til effekter, slik at de mest effektive tiltakene kan iverksettes. Denne innsatsen omfatter kartlegging og overvåkning av miljøet for å vurdere tilstanden, utvikling av bedre metoder innen miljøovervåking, og forskning. Tiltak omfatter både forebyggende tiltak og konsekvensreduserende tiltak som substitusjon av kjemikalier (se kapittel 9.3) og oljevernberedskap.

En viktig del av dette arbeidet er den årlige omfattende overvåkingen av miljøet på sokkelen. Miljøovervåkingen på norsk sokkel har pågått i nærmere 50 år. Målet med overvåkingen er å dokumentere miljøtilstand og utvikling, både som følge av menneskeskapt påvirkning og naturlige variasjoner. Det pågår i tillegg en betydelig forskningsaktivitet i regi av enkeltselskaper. Dette omfatter både utvikling av overvåkningsmetodikk og bedre forståelse av påvirkning på det marine miljø fra petroleumsnæringens utslipp.

I dag blir overvåkingen gjennomført i henhold til Miljødirektoratets veileder M-300. Omfanget av overvåkingen skal relateres til petroleumsaktiviteten til havs i de enkelte regionene og overvåkingsprogrammet planlegges av operatørene. Miljøovervåkingen utføres av uavhengige konsulenter etter retningslinjer og krav fra miljømyndighetene. Omfang, benyttede metoder og resultater blir gjennomgått og kvalitetssikret av en ekspertgruppe på vegne av Miljødirektoratet.

Overvåkingen omfatter undersøkelser i vannsøylen, av bunnsedimenter og bunnlevende dyr. I tillegg gjennomføres visuell kartlegging av sjøbunnen i områder med forekomster av antatt spesielt sårbare dyregrupper, som koraller og svamp. En del av dataene fra miljøovervåkingen, som ikke er konfidensielle eller har konkurransemessig betydning, blir delt og lagt inn i Mareano. Mareano er et tverrfaglig program for kartlegging av havbunnen i norske havområder, ledet av Miljødirektoratet, hvor Havforskningsinstituttet, Norges geologiske undesøkelse (NGU) og Kartverket står for den daglige faglige driften.